"Ja, hva skal det være?"

Gutta er med muttern på jobb. Muttern henter seg en kaffe. Så da må gutta late som de er resepsjonistene. Eller så later de som at det er veldig skummelt at muttern er borte litt.
Odin er kjapt opp på stolen, Rick strekker seg så lang han er han også og later som han ser masse.

Gleden er stor hver gang muttern kommer tilbake med kaffen sin.

"Jeg vil...ikke"

Hundene er med meg på jobb minst en gang i uka. Odin har blitt nokså ivrig på å komme seg ut i butikken,  løpe tvers gjennom og så ut på parkeringsplassen. Det er jeg ikke helt enig i siden det er biler der. Så nå er de innesperret bak disken sammen med meg. Jeg har satt opp en papplate som ingen av de klarer å forsere.
Innimellom må jeg uy i butikken eller inn på et annet kontor eller bare hente/kopiere/skanne noe. Da er Odin kjapp opp på stolen min. Det er altså en kontorstol med sving. Han har lært seg hvordan han skal få det til altså.  Fineste Odin.

Rick er aller, aller mest glad i å få være på fanget. Gjerne innenfor jakken slik som på bildet dersom det går. Stille og rolige Rick som vil leke akkurat nok og så kose ti ganger mer.

Last time seen

Dette bildet er tatt i går, lørdag. Jeg skulle egentlig ta bilde og fortelle om hvordan jeg kler på meg når jeg skal ut på tur med Odin i sytten minusgrader.

Men sånn gikk det ikke. I stedet kan jeg fortelle at det var siste gang jeg hadde på meg denne luen. For den ble borte for meg mens jeg lette etter Odin i skoglendt og bratt terreng - utenfor turveien. Og så jeg som bare skulle trene innkalling med skjult fører med han... Han oppdaget at mamma ikke så han, så da er det jo mulig å ta seg en tur på egen hånd. Dermed måtte jeg ut og lete.
Jeg må bare fortelle litt om vær og føreforhold her forresten. Det hadde skyet litt over så det var ikke lenger minus sytten, men bare minus tolv. Og i terrenget er det lårdyp snø med en lag steike glatt skare og så noen centimeter løssnø. Ikke helt enkelt å gå på. Ikke helt enkelt for en hund å gå nedoverbakke på. Så han gikk ikke nedover, han gikk oppover. Jeg måtte også gå oppover.
Det er utrolig masse dyrespor bare noen titalls meter fra veien, og det var disse Odin fulgte. Heldigvis hadde han bånd på seg som laget spor i snøen, og dermed kunne jeg følge hans spor og ikke alle de andre. Etter nesten førti minutter med klatring og roping og slit så måtte jeg sette meg ned litt. Jeg var kommet HØYT opp så jeg, og jeg MÅTTE ha en pause. Da hadde jeg forlengst konstatert at lua var blitt borte. Jeg måtte ta den og den turkise hetten av meg for det ble så varmt. Og mens jeg satt der ropte jeg på Odin igjen. Og der kom han! Med en gang jeg så han la jeg all min glede i velkomstord for å lokke han helt til meg. Jeg pratet og pratet og pratet og var superglad i stemmen, og det var en ordentlig glad gutt som kom til meg. Han fikk litt godis, vi pustet litt og så var det på tide å komme seg ned. Det brukte vi tjue minutter på. Og selv om jeg så etter luen min så var og ble den borte...

Så moralen her er TA ALDRI AV DEG LUEN NÅR DU LETER ETTER BIKKJA DI. For du mister den!

Og den luen har tjent meg godt i over tredve år... Nå må jeg strikke meg ny.

Genser til lille

 Vi har hatt noen dager som har vært kalde før jul.

Rick er liten, tynn og har tynn pels. Så han har trengt genser, og jeg har trengt å få ordnet en som passet.
For problemet med slike som Rick er at det som er å få kjøpt i butikk passer dårlig. Oppskrifter på gensere passer egentlig heller ikke til hans kroppsform, så denne gangen har jeg strikket og målt på han.

Genseren er ikke optimal, men den er fullt brukbar.

 "Stå pent og se lengtende mot horisonten? Klart jeg kan!"

Og han i bakgrunnen? "Her lukter det godt. Åh som det klør i nesa mi!"

Jeg har med vilje strikket lang hals på genseren. Den neste blir muligens litt lengre i halsen, den blir litt videre i bena og får ikke ribbestrikk fra jeg feller og bakover mot halen.

To fine gutter på tur. Få dem til å se samme veien? Bare å gi opp!

Kong Vinter dro forbi

i all hast for noen dager siden. Jeg dro på meg nok klær og godt fottøy og tok med hundene en tur i skogen bak boligfeltet vårt. Det var ikke mye snø, men nok. Nok til at det ble flott å gå, flott å se på trærne rundt oss og en fin tur.

Forleden kveld gjorde vi noe helt annet. Det var vått på veiene og frosten kom på besøk. Det var mørkt før jeg hadde mulighet til å gå med hundene, og nok en gang kledde jeg på meg nok med klær. Rick fikk også på seg en ullgenser, og utover alle klærne våre fikk vi alle på oss refleksvester. Jeg tok på meg hodelykt og så gikk vi i mørket langs veien. Flott opplevelse det også faktisk. Det er som om vi er vi vår egen lille boble, og gutta må enda mer bruke nesen enn til vanlig. Det fikk jeg også merke godt et par ganger - de holdt på å dra meg ned i grøfta der de plutselig oppdaget noe som luktet herrrrlig. Jeg tror det må ha vært mus. De er begge tidvis ekstremt ivrig på å snuse i det litt høye, tørre gresset, tidvis skal det også graves.

Besøk

Knappe timen etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk.
Rick bestemte seg på lørdag kveld at nå skulle han ha sin del av kosen/kaka/kjaken, så han hoppet opp på fanget til pappa og satte i gang slik bare Rick kan. Han gnir og gnukker hodet sitt inntil ansiktet mens halen går som en pisk, og hviler gjerne hodet sitt inntil munn og nese på den han koser med. Pappa fikk altså den behandlingen, og vi kunne av og til høre "Hjælp! Æ blir dræpt! Æ døøør!" når Rick var på sitt mest intense. Fikk pappa sett mye på tv? Jeg vet ikke, men han må jo ha syntes det var koselig siden han lot Rick sitte (stå) på fanget så lenge. Faktisk helt til det var leggetid for oss alle sammen.

Beste gutt!

Rick har vært på utstilling sammen med oppdretteren. Dag 1 ble han andre beste hannhund, fikk CK og reservecert. Dvs at dersom den andre hannhunden ikke hadde fått cert så hadde Rick det. Den andre hannhunden (Martin, samme oppdretter) fikk certet og slo Rick.

Dag 2 ble Rick beste hannhund. Hann fikk CK (at han er championkvalitet) og cert. Det aller første certet! Wuhu!! Han ble også Best i Motsatt kjønn, det vil si at en tispe ble best i rasen. Tispa var eid av oppdretter/samboer... ;-)

Men altså - Rick har nå tatt første steget mot å bli utstillingschampion. Og det er bra, for det betyr at han eksteriørmessig er en sunn hund.

Han er også nå testet for patellaluksasjon og har ikke det. Det vil si at han har en kneskål som er der den skal være hele tiden. Han skal også øyelyses, og dersom han tester negativt der så er han så frisk som det er mulig å teste for.
Han har også et flott gemytt. De to som viser han frem i utstillingsringen sier at han liker seg der, og at han er skikkelig kul som hund. Det er en hjertelig gutt jeg har fått, og bare i godt humør. Han er lykkelig over at det er morgen og at vi står opp, han er lykkelig for at vi kommer hjem, han er lykkelig når han løper ut i sprengkulden, og han er lykkelig for å få sove på fanget eller under dyna.
At han ersnar til å løpe til døra når han har vært ute, eller at han elsker å herje med Odin på morgenen trenger vi ikke snakke høyt om. Vi har livlige dager hjemme i alle fall.

God Jul!

Vi har brukt to timer av julaften til å gå på tur med de firbente. Som dere kan se så er det godt vær og fine forhold for skogstur. Lite snø på jordene(omtrent ingenting egentlig) , litt snø i skogen og solskinn.

Begge hundene har fått løpt av seg stress og damp og uro. To timers tur der de løper mye lenger enn det vi går, snuser, leter etter mamma som gjemmer seg bak trær... det tar på en liten hundehjerne det. I tillegg måtte de posere for pappa flere ganger. DET er slitsomt det, for mamma står og lokker med godbit som de ikke får på LENGE!
Fine hunder som oppfører seg veldig pent i skauen når det er bare oss der.

Litt julaftenpratekos med mamma måtte Rick også ha.

Begge to er slitne og sover godt etter en slik tur. Selv har jeg tatt et deilig bad og skal straks starte på middagsmaten.
God jul til alle sammen!

Tusenårseik i vintersol

Jeg har noen ganger tatt hundene med meg på tur over jordet nedenfor huset, gjennom bøkeskogen og til tusenårseika.
Vi har i dag 18. desember, og dette er hvordan eika tok seg ut i lav vintersol. Geir har lagt inn et bilde av eika han tok for en drøy ukes tid siden i sin blogg, og med filter ble det slik:

Samme eika, bare ulike dager, ulikt lys og ulike filter. (Mitt bilde er tatt med mobilen.)

Odin og Rick elsker å kunne løpe fritt over jordet, gjennom skogen og på det neste jordet. Når vi går her bruker jeg ikke langline for tiden, og de kommer når jeg roper (som regel) siden jeg har med godbit i lomma. Ikke pølse, men frolic eller tørrfor. Med Odins energinivå så trenger han en sånn tur en del ganger i uka. Om han ikke får det blir han full av fark og faen, bare herjer og bjeffer og løper. Nok mental trening og nok løping og Odin er verdens beste Odin!

Gnageren Rick

Rick liker seg ikke alene i bur. Han liker seg egentlig ikke alene uansett hvor han er. Derfor har vi ofte funnet han utenfor buret når vi har kommet hjem - han har åpnet glidelåsen på reiseburet selv... I morges låste jeg glidelåsen fast. Resultat: Da jeg kom hjem var Rick utenfor buret, og buret så slik ut. Dette må jeg nok finne andre løsninger på...

Tur på en søndag etter middag

Gutta på fire og meg. De løper av gårde - fort - og jeg har begynt å gjemme meg for dem når de er for langt fra meg. Morsomt å se dem fyke forbi i turbofart og så komne tilbake i samme turbofart.
Her tar vi bilde- og bloggepause.

Lek med lydeffekter

Trenger jeg si noe mer enn "Rull film"?

Rick, the showdog

Rick har værtpå utstilling i Letohallen sist helg. Dag 1 ble han BIM, dvs beste hannvalp i rasen og at dommeren syntes tispevalpen var bedre enn Rick.
Tispevalpen - Arwen - ble plassert som fjerde beste valp av alle terriervalpene på utstilingen.

Dag 2 var det oppdretteren selv som gikk med Rick i ringen. Og Rick var showdogen som stod og viftet med halen hele tiden.

Det hjelper jo også på at han har absolutt alle tennene, og dette var en dommer som sjekket tennene på hundene. Hun var nøye på hvem hun valgte ut, så da var det kjempemoro at hun likte Rick så godt at hun satte han opp som beste valp i rasen.

I kritikken står det:

Nice puppy. Good head/expression. Good neck and topline. Good tail set. Good angles. Good temperament. Good movement. Very promising. 

Blant alle terrierne gikk det ikke så bra. Dommeren i den finalen ville ha terriere med bart og mer pels, så engelsk toy, manchestere, staffer og andre korthårshunder ble sendt rett ut. Han ville visst ikke se på dem engang. Dumt, for Rick stilte seg opp fantastisk bra!

Tarjei kommenterte etterpå at Rick er godt trent. Det var nemlig lett å få kontakt med han og holde kontakten. Og det er jo noe av det vi har trent på hjemme - å se på hverandre, han og jeg. Så får jeg se hvor mye jeg klarer å trene han på å gå bra og korrekt. Neste show er i slutten av november - i Lillestrøm.

Hundesoverutiner

Eva i kennel Tsar-Ping skrev om hvor hundene sover, og kommentaren jeg la igjen der kunne jeg utvide litt mer her i bloggen fant jeg ut. Det er nemlig nesten et studie i seg selv det der - hvem lar hundene sove sammen med seg i senga, hvem lar dem sove i bur, hvem vil ikke engang ha dem på samme rom som seg og hvilke hunder går omkring i hele huset hver eneste natt.

Her i huset varierer det veldig. Vår første hund, Tea, sov i bur den første tiden. Da hun var halvåret gammel hadde vi glemt buret hennes da vi skulle på hyttetur til min bror og hans familie, og med tre familier i en liten hytte var det ikke bare-bare å la henne gå fritt omkring på natta følte vi. Så hun sov 'løs' - dvs med bånd, men sammen med oss nederst i senga. Vi følte oss ikke helt sikre på hva hun kunne finne på i løpet av en natt, men det gikk faktisk bra. Etter hvert så syntes vi at det hadde jo vært koselig om hun var sammen med oss på natten også... Og hun sov sammen med oss, på dyna og gjerne på bena mine. Hun hadde av og til behov for å sove mer rolig, eller om det var å sove alene, vi vet ikke, men hun flyttet seg fra senga og inn i buret sitt i perioder. Burdøra ble aldri lukket, og hun sov også i senga vår på dagtid mens vi var på jobb.

Odin har fått sove mer og mer sammen med oss nå som han er kastrert og ikke skal markere over alt innendørs. Av og til blir han lagt i bur - og det er ingen protester på det. Sover han sammen med oss hender det at han legger seg litt på gulvet, men da skal han opp i senga etter en times tid. (Tror jeg - jeg soverjo så jeg sjekker ikke tiden mens jeg sover.) Da står han ved siden av meg og skraper på madrassen for å få meg til å løfte han opp i senga, og så skraper han meg på armen for at jeg skal slippe han under dyna. Gjett om han har klart å dressere meg godt!

Rick - som jo er eneste engelske toy terrier - sover også både i bur og sammen med oss. Over dyna og under dyna. Han har også begynt å dressere matmor natterstid for å komme under dyna når han vil ha varme og nærhet. Heldigvis har han skjønt hvordan han kan borre seg under dyna selv og uten at mamma må vekkes hver gang, men det hender også at han vekker meg for å få meg til å løfte på dyna og slippe han inn.
Han kan forresten vekke meg på natta mens han sover i buret sitt. En natt for ikke så lenge siden våknet jeg av at en av hundene lå og knurret. Godt i ørska, ikke skikkelig våken men en smule irritert så kjeftet jeg på Odin. Og trodde det hjelp, inntil jeg skjønte at her var det noe annet som skjedde. Jeg måtte faktisk sette meg opp i senga for å lokalisere hvor lyden kom fra. Det var Rick. Han snorket. Det var snorkingen hans som hadde vekket meg.

Tea snorket hun også. Vi ble vekket av den innimellom, og når hun var borte så savnet vi snorkingen hennes. Rart med det der - det er greit at hundene snorker, men om han som sover ved siden av meg i senga snorker... Da blir jeg irritert, for jeg får jo ikke sove!

Men det får jeg jo, med to hunder i senga som av og til vekker meg.

Blefjelltur

 Vi, altså hundene og de to voksne i familien, har hatt ei overnatting på Blefjell i år.
Vi kom oss litt seint avgårde hjemmefra, men vi kom oss i alle fall av gårde. Og husket ikke helt hvordan stien gikk, for vi hadde jo tenkt å gå tilbake til et sted vi hadde teltet før. Så vi havnet litt ut i huttiheita - uten sti tilslutt, for den vi hadde fulgt gikk bare til noen hytter.
Høres det kjent ut? Jeg har aaaaldriii vært med på en sånn tur før. Neverever. ;-)

Vi kom til/krysset en annen sti, og ettersom den gikk oppover/nedover, og for å komme dit vi hadde tenkt å slå opp telt måtte vi gå nedover (eller ut i terrenget igjen) så gikk jo vi... oppover. Ukjent terreng, men en plass å sove på? Sikkert.

Vi gjorde det altså, og mulig at det var den beste plassen noen gang. I alle fall nesten. Om vi ikke tar med humpete terreng som gav oss vondt her og der. Men vi hadde kjempeflott utsikt, hundene løp fritt (i langline) og jeg fant et 'fossefall' der jeg strippet og vasket meg. Fyttekatta det var kaldt! Dæven det var godt! Etterpå altså.

Den største ulempen med stedet var vel myggen. Både jeg og hundene ble spist godt på av den lille, flygende vampyren. Men vi krøp heller fort inn i teltet for å roe egget, drikke Balder og lese. Gubbenglemte boka si i bilen, så han fikk låne min Prathcett-pocket. Hva jeg gjorde i stedet ser dere på bildet - jeg kosa med Rick!
Natten forløp fint. Litt sukking og stønning fra mannen, for han sov på en klump/kul i terrenget, og det må hele verden høre om. Minstemann - Rick - gikk litt ut og inn av soveposen min i løpet av natten. Var for varmt i soveposen, for kaldt utenfor, for varmt og... Odin gikk frem og tilbake for å finne den BESTE plassen å sove på, og den fant han her og så fant han den der og... Men vi sov faktisk, og det var godt.

Odin hadde fått på seg kløv med maten deres i. Da vi skulle hjem skulle han få den på seg igjen - og det var ikke en eneste protest. Tydeligvis var han litt stolt av å gjøre den jobben det var.

Gutta hadde i alle fall ingen problemer med å gå tur i mark og fjell. De sov i telt, de stakk ikke av og ble borte (vi passet på) når de gikk i langline og vi to tobente fikk også en flott tur sammen.
Teltet er testet skikkelig nå, og det fungerer som det skal. Vi har konkludert med at det er ikke plass til mer enn to voksne i det når vi skal ha med to hunder i tillegg. Det er greit nok - Stesønn er i den alderen der all fysisk aktivitet er bannlyst, så han kommer neppe til å bli med på tur med det første.

Fine guttene - og mamma'n i bakgrunnen

En stul vi gikk forbi på tur ned. Nordstulhytta stod det vel på skiltet...

Ryksåsen

Jeg harfunnet ut at Ryksåsen er et fint sted å gå tur med hundene. Det er passe nærme (må bruke bil da) og det er passe med skog, oppoversti og nedoversti og litt utsikt også.

Men når det har regnet tre uker i strekk sånn cirka, da er det ikke så enkelt å gå der. Stien blir full av vann, enkelte steder blir den en liten bekk og andre steder er den en diger dam som jeg og hundene må gå store omveier rundt.

Legg til at trærne har blader. På bladene er det vann. Og hva skjer når jeg går utenfor stien og innimellom trær? Jeg blir blaut!

Det er egentlig ikke noe problem at jeg blir blaut, så lenge jeg kan korte ned turen litt. Den ene biten går gjennom kratt og tistelskog, og der blir jeg litt mer blaut enn hva jeg synes er kult.

Hundene koser seg stort når vi går på Ryksåsen. De får på langline og får stort sett løpe fritt nå som båndtvangen er over. Jeg sørger for å ha med godbiter hver gang og trener masse innkalling med dem. Da er jeg bevisst på å bruke "Kom!" og ikke "På plass!" - siden jeg bare vil ha dem til meg for kontakt og belønning. De får løpe fritt igjen etterpå, så innkallingstreningen er til den dagen jeg TRENGER å få dem til meg.

I dag skinner solen. Ryktene sier at den skal skinne i morgen også. Da skal jeg ta med meg hundene og gå Ryksåsen igjen, men det er mulig at jeg går den to ganger. En gang med hver hund. De trenger begge litt alenetid også.

Billedras - gutta herjer

Dette er en serie bilder Geir tok for ca ti dager siden. Hundene herjer og sloss slik som dette stadig vekk, men denne dagen fikk Geir tatt bilde av det. Flere kommentarer er vel ikke nødvendig - men jeg anbefaler å se dem i større versjon enn her i bloggen. Klikk på bildene for maks glede og latter.