Men sånn gikk det ikke. I stedet kan jeg fortelle at det var siste gang jeg hadde på meg denne luen. For den ble borte for meg mens jeg lette etter Odin i skoglendt og bratt terreng - utenfor turveien. Og så jeg som bare skulle trene innkalling med skjult fører med han... Han oppdaget at mamma ikke så han, så da er det jo mulig å ta seg en tur på egen hånd. Dermed måtte jeg ut og lete.
Jeg må bare fortelle litt om vær og føreforhold her forresten. Det hadde skyet litt over så det var ikke lenger minus sytten, men bare minus tolv. Og i terrenget er det lårdyp snø med en lag steike glatt skare og så noen centimeter løssnø. Ikke helt enkelt å gå på. Ikke helt enkelt for en hund å gå nedoverbakke på. Så han gikk ikke nedover, han gikk oppover. Jeg måtte også gå oppover.
Det er utrolig masse dyrespor bare noen titalls meter fra veien, og det var disse Odin fulgte. Heldigvis hadde han bånd på seg som laget spor i snøen, og dermed kunne jeg følge hans spor og ikke alle de andre. Etter nesten førti minutter med klatring og roping og slit så måtte jeg sette meg ned litt. Jeg var kommet HØYT opp så jeg, og jeg MÅTTE ha en pause. Da hadde jeg forlengst konstatert at lua var blitt borte. Jeg måtte ta den og den turkise hetten av meg for det ble så varmt. Og mens jeg satt der ropte jeg på Odin igjen. Og der kom han! Med en gang jeg så han la jeg all min glede i velkomstord for å lokke han helt til meg. Jeg pratet og pratet og pratet og var superglad i stemmen, og det var en ordentlig glad gutt som kom til meg. Han fikk litt godis, vi pustet litt og så var det på tide å komme seg ned. Det brukte vi tjue minutter på. Og selv om jeg så etter luen min så var og ble den borte...
Så moralen her er TA ALDRI AV DEG LUEN NÅR DU LETER ETTER BIKKJA DI. For du mister den!
Og den luen har tjent meg godt i over tredve år... Nå må jeg strikke meg ny.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar