Nytt familiemedlem

Vi har bestemt oss for at vi skal ha ny hund. Gjerne valp. Gjerne tispe. Gjerne fra en oppdretter som ikke bor så langt unna. Vi har satt noen preferanser altså på helt enkle kriterier.
Jeg visste det egentlig samme dag som Tea gikk bort at vi er ikke en familie uten hund. Vårt hus er ikke et hus som skal være uten hund. Hundetypen vi vil ha er cairn - ennå har ingen andre hunderaser berørt oss slik en cairn kan gjøre.

Vi har vært i kontakt med oppdrettere (på besøk til og med), sett på voksne cairn og sett på valpebilder på nett. Og sett på bilder på nett av flere valper, av voksne cairn, av omplasseringshund, hørt om planlagte kull og snakket sammen.

Vi skal ha tispe ja. For det skal vi. Oppdretteren skal ikke bo mange timers kjøring unna nei. Helst ikke mer enn to timers kjøring.
I RÆVVA så feil vi tok. Gutten vår befinner seg nå i Oppdal. Han er ikke blitt gutten vår ennå. Vi skal/må jo se på han først. Vi skal i alle fall prøve på det. Bare se først altså.
Noen som tror vi klarer det? (Ikke jeg.) Luren sier at jeg må bare ikke tro at jeg kan sende ham noe sted for å se på valp og at han skal komme hjem uten. (Ikke jeg.) Jeg tror jeg kunne ha kommet hjem uten hadde det ikke vært for at den ene er så utrolig... passe for oss. Han ser ut til å være våken, nysgjerrig og oppmerksom ut. Han ser ut som om han nesten spør "skjer'a Baghera?" Oppdretter sier han er slik. Den som krever mest oppmerksomhet, den som er mest nysgjerrig.


Så nå har jeg lagt planer for å kunne ha valp med på jobb. Sjefen er allergisk så jeg må flytte ut av mitt eget kontor og inn på et eksternt kontor. (Det kan jo være greit med tanke på å få arbeidsro også da.) Det eksterne er ikke lenger unna enn at jeg får meg både kaffe, lunsj og skravlings med kollegaer. Men fokus vil være jobb og valp. Så for å få dette til fra første dag så må jeg ordne og styre litt før jeg tar nyttårsfri. Vaske gulvet på e-kontoret (det er egentlig min kollegas kontor, men han er i Kuwait eller Syria eller noen steder som ikke er kontoret), flytte noen papirer, flytte en skriver...jada - litt av hvert jeg må gjøre! For vi kjører for å se på gutten første januar. Alt må være på greit og på plass når jeg skal på jobb fjerde januar.

Og vi planlegger og prater og grubler. Vi grubler på navn (hans offisielle er Gibbous Moon) og litt på om det skal bli utstillinger på denne karen eller ikke, om vi skal... nei, det er mest meg som grubler kanskje. Dette blir min gutt. En del av familien, ja, men min gutt. Slik Tea var min jente. Jeg er den som gleder seg til å kjøpe nytt halsbånd til ham, den som gleder seg til grytidlige morgentisseluftingser i hagen, den som grubler over hvordan han vil være å trene lydighet med, hvordan han vil gå overens med griffonene til venninna mi og med tispa til brorsan... Vil han hyle på natta? Vil han hyle når jeg må gå fra han mens jeg går på do på jobb? Vil han spise greit? Hvordan vil han være med tanke på napping? Og tannpuss? Kloklipp? Kommer han til å løpe tulling i hele huset? Hoppe opp i sofaen i ene enden og stormløpe til den andre før han hopper ned og løper videre?

Jeg er uendelig lei meg for at vi mistet jenta vår. Tårene kommer ennå når vi tenker på henne. Samtidig gleder jeg meg uendelig masse til denne nye valpen. Valpetiden vi hadde sist gikk veldig fint - jeg håper denne sklir like problemløst avgårde.

Og forresten - gode navn som passer på en nysgjerrig krabat kan dere komme med i kommentarfeltet.