har det blitt. Her bevist med to små firbente som er på valpepass i Det Lure Hjem nå i juledagene. Den sortkledte er Muffin - gammel kjenning - og den i rødt er Mango, Muffins lett hyperaktive søster.
Det er masse snø ute. Valpene må ha på seg litt klær for at jeg skal få dem til å være litt ute. Mango er den mest fisne av de to - "Kaldt jo! Sne jo! Vil inn jo!" Muffin er litt tøffere.
Og jeg observerer at mens Muffin er avhengig av å ha flokken sin (andre hunder) før hun er trygg, så er hun mest menneskeorientert av de to. Mango vil bare herje med Muffin. Kose i et fang - næsj - hvorfor det? Leke med søstersen er best ja.
Muffin er den som kan finne på mest spik - som å stikke av dersom vi er ute, Mango henger bare på. Det er innmari rart, for når brødrene har vært sammen med disse to, så er Mango den tøffeste av de alle.
Sorgen over at Tea ikke er sammen med oss er tilstede. Selv med disse to i huset så kjenner jeg savn og dyp sorg. Julen blir ikke den samme i år, uansett hvordan vi ser på det. Det er en mangel her...
Vi var innom naboene i går og fikk en kaffekopp, litt kake og en tjuvsmak på ribba, og de forteller at de sørger også over at Tea er borte. Det er sårt for dem også, for de trøstet seg med Tea når deres egen hund døde. Den gikk bort ikke så lenge før Tea, det gikk bare en drøy måneds tid... De gleder seg sammen med oss over at vi skal ha ny valp over nyttår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar