fredag, desember 13, 2013

Solheimturen vi hadde nå sist helg.

 Innimellom, sånn av og til, så drar hundene og jeg på besøk til mamma og pappa/mor og far mens de er på Solheim. Da pleier vi å overnatte. Og jeg sover som regel i det innerste rommet, men denne gangen måtte jeg nesten spa meg frem til senga på det andre sverommet. Jeg skriver 'nesten', for den som foretok spaingen (altså ryddingen) var mamma, ikke meg.
Og som alltid så får jeg senga full av hund. Bortsett fra Odin. Odin skal ikke sove med mamman sin, han skal sove i en annen seng. Han driver tidvis på med testing av andre senger, men det ender opp med at han sover i denne - som er pappas seng. "Du og meg, far!" tenker han nok, mens pappa selv kommer med en del andre kommentarer. De er gode venner på natta uansett. Helt til Odin vekket hele huset med et helvetes bråk av en bjefferunde nå sist gang. Jeg tror ikke klokka var halv fem engang, og ikke noe fikk han til å tie stille. Ikke etter å ha måttet ligge litt sammen med meggav han seg. Så han fikk komme inn til meg (under tvang) og vi skulle sove med lukket dør tenkte jeg.
Ett minutt etterpå lukket mamma på døra - "Det står en ælg her ute, må kom å sjå!"

Dagen etter var både mamma og pappa så imponerte over at Odin fikk med seg at elgen var der. Han så elgen enda flere ganger da, og hver gang med ei bjeffing så du skulle tro elgen var på tur inn stua.


Vi kjørte utover til Bø dagen før, altså på lørdag. Det var kaldtkaldtkaldt, men kjempeflott vær. Jeg måtte stoppe i ei busslomme på Myrland og ta dette bildet utover Sortlandssundet. Det var lett å se hvor sola befant seg bak fjella og nedi horisonten, og med den 'solsøylen' skjønte jeg at det var kaldt oppe i atmosfæren også.

Jeg merker at jeg har flyttet, men mørketiden er flott når bare været også er flott.

For se bare her så flott det var nedimot fjæra på Solheim. Nymånen titter opp i midten av bildet, isen på sjøen knitret og sprakk etter hvert som det ble mer og mer fjære, og det var omtrent ikke et vinddrag.

Solheim sett fra nedi bakkene. Vakkert og koselig, sant?
Det var bare Odin og jeg som gikk ned til fjæra. Det var aldeles for kaldt for de to andre å bli med ut såpass lenge som vi ble ute, så de fikk være igjen innendørs. Vel, fikk og fikk... De måtte. Det var aldeles ikke frivillig, og jeg hørte protestene fra Rick lang vei. Den hunden kan virkelig hyle når han er lei seg altså!

Odin derimot, han var storfornøyd! Han fikk både løpe litt fritt OG ha mamma for seg selv. Han fikk snuse så mye som han ville, markere akkurat DER og DER og tilogmed litt DER, og når det knitret og spraket fra isen så ville han sjekke det også. Det fikk han lov til, med litt forbehold. Isen var nemlig glatt og skrå, og det ble plutselig veldig skummelt synes vi begge. Kanskje mest meg som ikke var gira på å labbe uti isvann for å fiske opp en cairn som hadde sklidd uti sjøen... Odin klora seg fast, huket seg helt ned og kloret seg inn på trygg grunn igjen. Som en ekstra trygghet hadde jeg tatt fatt i langlina hans og holdt den temmelig stramt for hindre at han sklei lenger utpå.

Omtrent skyfri himmel og blikkstille vann. Klokka er halv ett og vi ser over til Sund.

Det er vel ca elleve minus ute og bare helt nydelig å være utendørs når jeg er godt kledd og holder meg i bevegelse.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar