Hvit jul

har det blitt. Her bevist med to små firbente som er på valpepass i Det Lure Hjem nå i juledagene. Den sortkledte er Muffin - gammel kjenning - og den i rødt er Mango, Muffins lett hyperaktive søster.
Det er masse snø ute. Valpene må ha på seg litt klær for at jeg skal få dem til å være litt ute. Mango er den mest fisne av de to - "Kaldt jo! Sne jo! Vil inn jo!" Muffin er litt tøffere.
Og jeg observerer at mens Muffin er avhengig av å ha flokken sin (andre hunder) før hun er trygg, så er hun mest menneskeorientert av de to. Mango vil bare herje med Muffin. Kose i et fang - næsj - hvorfor det? Leke med søstersen er best ja.
Muffin er den som kan finne på mest spik - som å stikke av dersom vi er ute, Mango henger bare på. Det er innmari rart, for når brødrene har vært sammen med disse to, så er Mango den tøffeste av de alle.

Sorgen over at Tea ikke er sammen med oss er tilstede. Selv med disse to i huset så kjenner jeg savn og dyp sorg. Julen blir ikke den samme i år, uansett hvordan vi ser på det. Det er en mangel her...
Vi var innom naboene i går og fikk en kaffekopp, litt kake og en tjuvsmak på ribba, og de forteller at de sørger også over at Tea er borte. Det er sårt for dem også, for de trøstet seg med Tea når deres egen hund døde. Den gikk bort ikke så lenge før Tea, det gikk bare en drøy måneds tid... De gleder seg sammen med oss over at vi skal ha ny valp over nyttår.

Juletre

Ikke er det grønt. Ikke dufter det. Ikke trenger det vann. Ikke drysser det. Hva mer kan man ønske seg? Ah, ja - mere pynt! Gullpynt er det som mangler. Eller lilla pynt?

God jul

Sånn til de som kjeder seg litt nå i julemas-tiden:


Dette bildet funker sånn at ved å klikke på det så kan du legge puslespill. Av bildet. :) Litt hyggelig og meditativ førjulssyssel.

Du grønne glitrende tre

Ups!
Ja, men er det plæstic så ER det plæstic - og hvorfor da late som det er noe annet?
Vi har en liten jobb å gjøre med å bøye grener og slikt til at det ser bra ut, men i dag måtte vi bare sette det opp for å høre/se reaksjonen til Stesønn. Han er ennå i sjokk. Han tror ikke helt at det er årets juletre. Luren er ikke helt fornøyd med konseptet "Juletre", så alt i alt er dette et kompromiss som passer meg akkurat midt i blinken.

Kaldt ute

Men inne nytter vi anledningen til å fyre på peisen, tenne levende lys og hente oss igjen etter en lang uke. Ro i hjerte og sjel for en liten stund. Ikke å forakte i disse dager.
God helg.

Tillegg: Ja, for dem som ikke skjønte det så er dette et stemningsbilde fra fredagskvelden. Det er et mørkt bilde fordi det er kun stearinlys her. Og ja, vi fyrer på peisen for ja, det er dritkaldt ute.

Musikk

Da jeg vokste opp hadde jeg lite peiling på musikk. Kanskje fordi det ikke ble spilt så mye av det hjemme, kanskje fordi det mamma hørte på ikke var noe jeg likte. Grunnen til min manglende kunnskap er ikke viktig - jeg visste ikke noe om hva jeg likte før jeg begynte å nærme meg konfirmantalder. Da ble det mye Bjørn Eidsvåg siden jeg var mye med i ungdomsklubben i menigheten. Jeg var til og med med i Ten Sing i de tider.
Etter hvert fant jeg ut av dette med musikk. Yazoo - eller Yaz som gruppen ble etter hvert - likte jeg. De var så passe utenfor A4 at det var kult. David Bowie likte jeg for det var poppis da. Jeg likte Queen - men kunne ikke si noe om hvorfor. Og jeg likte Police - det var tøffffft. Ingen av de andre jentene likte Queen eller Police, og jeg syntes det var litt ekstra stas å like den musikken gutta hørte på.

Det meste av musikk ble kjøpt inn på kassett. Det var også noen LP-plater - blant annet fikk jeg Miriam Makeeba, Shakin' Stevens og en annen plate i julegave hos mamma og pappa et år.
Tiden tuslet og gikk og jeg fikk etterhvert mer og mer sansen for musikk. Samlingen med kassetter og LP-plater ble større. Og større. Deler av studielånet mitt ble lagt igjen i en platebutikk på torget i Trondheim. Uten at jeg kan si at jeg var like heldig med kjøpene alltid... Sånn er det bare - noen ganger er det gull man har funnet og det kan nytes mange år etter, andre ganger er det i beste fall sølvplett.

Jeg har begynt å ta for meg samlingen kassetter. Det finnes knapt nok kassettspillere igjen, og om så var så er uansett lydkvaliteten ikke den beste. Så hvorfor ikke skaffe meg musikken i en marginalt bedre lydkvalitet? Jeg har før ikke vært noen stor tilhenger av mp3-musikk, men jeg ser poenget nå. Det er nokså mye musikk jeg ikke ønsker eller har behov for å høre på et musikkanlegg som avslører overprodusert lyd, feil i miksingen eller rotete lydbilde. Jeg har noen CD-er som har gitt meg den opplevelsen - og jeg ble så skuffa! Jeg hadde gledet meg til å høre Rebecka Törnqvist her for noen måneder siden - og det var ikke noe moro å høre at miksepulten ødela hele opplevelsen. Så løsningen er - for en del av disse gamle kassettene - å kjøpe dem som mp3 og heller høre de på min eminente Creative Zen X-Fi mp3-spiller. Og mens jeg sitter her og skriver så kommer to stk Stakka Bo-plater, en Björk, en Bon Jovi (don't ask!), en Raga Rockers, Dire Straits og en gammel Wham dalende inn på min pc fra Platekompaniet.

Jeg er en meget fornøyd Bobbelur. Nå skal jeg kle meg godt og varmt (for det er dritkaldt ute), ta med meg musikken og så skal jeg gå ut for å lufte vekk siste dagers stress og bekymringer.

Film sett

• Quantum of Solace - regissert av Marc Forster. Fra 2008.
  
• Konklusjon: Denne har vi lenge ventet med å se fordi jeg ville se den andre først. Jeg hadde nemlig hørt at det var en Lur Ting å gjøre.
  Det var det. Jeg liker den nye Bond-stilen. Virkelig. Den er mørkere, mindre humor og mer brutal egentlig enn de tidligere - og jeg synes det kler både hovedrolleinnehaver og nåtiden. Gimme more!

Siste sett

• Next - regissert av Lee Tamahouri. Fra 2007.
  
• Tagline: If you can see the future, you can save it.
• Konklusjon: Helt grei film. Mulig jeg hadde likt den bedre om noen andre enn Nicholas Cage hadde spilt i den. Vet ikke helt hvorfor, men jeg synes han var bedre før. Det er som han... har låst kjeven med ståltråd og derfor ikke klarer å snakke skikkelig og som om han er redd for å gå utenfor en usynlig linje med sine prestasjoner og sitt vesen. Vanskelig å forklare, men jeg synes han virker mer satt og etablert og kjedelig nå enn før.
  Filmen i seg selv var ellers helt grei. Ok tidtrøyte - jeg måtte innimellom legge fra meg strikketøyet til og med.
  

Jeg har sydd. Litt.

Jeg har gjort litt hobby tidligere i høst. Blant annet har jeg sydd meg et par bokmerker - fordi jeg trenger det. Jeg klarer visst ikke å lese bare en og en bok - det er mange flere i omløp i lesebunken min.
Det minste ble sydd i sommer faktisk, det store med perler på ble sydd i oktober tror jeg. Der vet jeg ikke helt om jeg er ferdig eller om det ble for mye med perler og sånt på toppen. De neste bokmerkene blir ikke like i alle fall - jeg synes det er morsomt å sette sammen stoffene på nye måter og kombinere med sømmer og annen form for pynt. Kanskje jeg til og med skulle hatt meg et par bokmerker med jul som tema?

Jeg har også hatt som plan å gjøre ferdig gammel... nå var det like før jeg skrev "gammel drit", men det er jo ikke det det er. Det er bare meg som ikke alltid er like flink til å fullføre prosjekter. Slik som med dette applikerte landskapsbildet. Hav, fjell, sol, strand og gressvoller - det hele er sydd på papir.
Grunnen til at det tok så himla lang tid å få det ferdig er kanten rundt. Jeg klarte ikke finne noe som passet. Trodde jeg. Plutselig var stoffet der og jeg synes det gjør seg med den lyse kanten. Nå mangler jeg bare et sted å henge det opp...

Andre prosjekter jeg har hatt denne høsten innebærer varme. For mine kalde føtter. I senga. Jeg er en av de som ikke får sove før føtter og knær er varme, og på vinterstid har jeg ofte brukt en slik pute med helkorns bokhvete i. Slike man kan kjøpe på Clas til et par lapper og som man varmer i mikroen.
Jeg har slitt hull på to slike puter - og trengte nye. Den minste er godt brukt allerede - den ser ikke ny og fancy og lekker ut mer. Men varmer føttene mine fint - hovedmisjon oppfylt - og gleder øynene mine med å ha litt mer farge enn de forrige kjedelige putene fra Clasern.
Den største puten er både større og har mer fyll og er sydd av lin. Begge putene blir brukt omtrent hver eneste kveld i den kalde årstiden.

Sorte dager

Noen dager er bedre enn andre. Av og til ser jeg et lys i tunnelen, andre dager er det bare mørkt og trist og leit.
Vi savner deg sånn, Tea-jenta. I morges kom pappa inn på badet etter at jeg var ferdig i dusjen - og jeg venta sånn på å høre at du kom etter. Du kom ikke etter. Når han kom og la seg i går kveld så venta jeg å se deg i døråpningen til soverommet. Se deg stanse for å ta et overblikk og så komme ned trappa, hoppe opp i senga og finne den rette plassen å sove på. Så registrer hjernen min hva hjertet venter på - og at dette ikke kommer til å skje. Det er så leit og trist og stille og...

I dag har jeg ikke lyst til å være mer våken. Jeg vil bare dra hjem og legge meg i senga, dra dyna godt opp mot ørene og så sovne. Sove lenge - til verden er lysere og hjertet mitt er blitt litt mer robust. I dag hjelper det ikke å se fremover, det hjelper ikke å planlegge en ny valp. Det er grått og trist ute, og det regner i hjertet mitt.

Til minne om den flotteste hunden.

Vi har noen triste dager nå som du er borte, Tea. Vi venter ennå på at du skal komme løpende med en sokk i munnen for å vise frem hva du har fanget – "SE her! Jammen så se her da! Kom og ta den da vel mamma!" for så å løpe fra oss i fullt firsprang.

Dette er til minne om deg. Dette er til den flotteste og herligste hunden vi kunne ha fått bli kjent med.




En gang – da du var valp og du og jeg var på gulvet fikk du øye på nesa mi, tok sikte den og så løp du på og bet meg. I nesa altså. Jeg så det på hele deg at dette var med vilje. Det var ikke hardt, og du skjønte nok etter den gangen at dette var aldeles ikke lov for du fikk en runde oppstramming da. Ikke det at du noen gang, hverken da eller senere, viste at du tok deg nær av oppstramming eller kjeft. Ofte heller det motsatte mens du var valp - du ristet det av deg og prøvde en gang til. Og en gang til. Grenser må jo testes - det kunne jo være at jeg ombestemte meg..?
Du fant fort en godplass med en yndlingsposisjon: Flatt ut på sofaen med haken hvilende i vinduskarmen lå du og så ut på verden. At verden da for det meste var kun hagen og åkeren nedenfor var ikke viktig. Du hadde kontroll på den - det var det som var det viktige.

Bror husker den gangen i sommer du fant en død fisk du kunne rulle deg i - han sier at blikket ditt da viste at du var veldig fornøyd med deg selv. Ekstremt fornøyd med å ha funnet noe så fantastisk å rulle deg i. At vi ikke var så fornøyde gav du deg katten i - helt til vi bestemte at på telttur kan ikke Tea lukte slik. Så bror og jeg badet deg i tjernet. Ikke populært. Men du luktet bedre for våre neser etterpå.
Du spiste også opp resten av adventskalenderen hans ett år. Det var ikke mange dagene igjen på den, men nok til at han ble lei seg likevel. Mulig han lærte, i alle fall lærte du. På brors rom kan man finne godis...
Han snakker ennå om den gangen vi tre gikk over åkeren nedenfor. Nokså dyp sne var det da – og du fant fort den beste stien – i fotsporene våre. Hopp-sprett-hopp-sprett etter meg eller bror. Vi laget også spor i kryss og på tvers for deg som du kunne løpe litt i.

Ikke likte du at bror laget snømenn i hagen. Snø skal lekes med. Det skal lekes med DEG når det er snø. Vi kastet snøballer – du løp etter for å fange dem i munnen. Så dette med å bygge snømann var bare tull.

Han vet ennå ikke om han er glad eller lei seg for at du aldri spiste opp leksene hans. Det har aldri vært noe han kunne skylde på deg for, for bøkene hans var egentlig ingen spennende smak på.

Pappa husker at du etterhvert utviklet en lek med han. Du peip ved terrassedøra – du ville ut! Ut for å tisse, bjeffe eller bare observere. Så gikk det kun minuttet og så var du ved terrassedøra og peip for du ville inn. Men dersom pappa åpnet døra uten godbit og «på plass» så kom du ikke inn. Du satt utenfor og så på han – eller lot som om det var noen helt andre som hadde masa ved døra. Godbit og «På plass» var magiske ord for deg. Og fikk ikke jeg deg til å komme da, så kunne jeg bare senke stemmen litt og si «Ta pent!» - og da satt du der ved min venstre fot og så på meg med forventning i blikket.

Du hadde altså dine egne meninger om saker og ting. Det fikk jeg erfare de gangene vi gikk på kurs og du totalt ignorerte meg. Alt du gjorde var å snuse rundt. Eller se på de andre hundene. Vi så det på hele deg at du visste at jeg var der, at du hadde hørt hva jeg sa og at du var helt bevisst på å gi faen i hele meg. Aldri har jeg vær mer sliten, frustrert og lei meg over deg som på de kursene.

Som liten valp som skulle være med mamma på jobb fant du ut at å tisse ute et sted som ikke var hagen vår – DET var skummelt det! Men å tisse inne på doen der- på sluket i dusjen – det funket jo! Så jeg spylte etter med vann og tenkte at dette ordner seg sikkert likevel. Pappa var ikke enig den dagen du tissa på sluket inne på det nye badet vårt. Han ble sinna. På meg. For vi skulle ikke ha noen bikkje som tissa ned badet og så fikk vi pisselukt der og...og!!!

Ei lita tøffa var du når du vokste til. Løpeturene dine rundt i huset skulle ofte inkludere å hoppe opp i sofaen. Hvor mange ganger feilberegnet du? Full fart og HOPP og så krasjet du med brystkassa i kanten i stedet. Du gjorde det samme på terrassen også – smalt i kanten med brystkassa så det sang. Riste det bort og så på'n igjen! Tøff i trynet var du også de gangene du stakk av fra oss. En gang skulle du ned til naboen for å kjefte på han mannen som gikk der. Og du kjefta. Helt til du kom dit og så at det var presten jo – da må vi vifte med halen i stedet. Vifte med halen gjorde du så lenge du fikk lov til å hilse på. Fikk du ikke hilse så kjefta du. Hunder var aller mest interessante å hilse på. Du la deg gjerne nedpå bakken litt på forhånd – for å liksom samle opp energi og forventing til hilserunden som måtte komme. Jeg var ikke like entusiastisk så jeg kunne like gjerne da legge deg over på rygg slik at det var du og jeg som snakket sammen. Var det en sykkel som da fløy forbi var frustrasjonen stor over å ligge på rygg. Sykler skal jaktes på må skjønne!

Heldig for oss var du ingen utbryterkonge når du var i bånd. Men bilbelteselen – som du mislikte sterkt – den klarte du ofte å vri deg ut av. Plutselig stod du mellom setene foran mens vi kjørte bil – SÅ fornøyd over å komme deg dit det var action. Og der det var selskap og utsikt.

Vi har så utrolig mange minner fra den tiden du var hos oss. Gode bilder, morsomme hendelser, særegenheter du hadde... Det er så uvirkelig at du forlot oss på lørdag. Du ble to år, ni måneder og en dag gammel. Ingen alder for en cairnterrier, men det var visst din tildelte tid her.

Stakkars, stakkars lille jenta vår

Hun døde i dag.
Hun fikk sannsynligvis en hjerneblødning etter anestesien, og selv om hun så ut til å kvikne til i går kveld så var hun ikke kvikk i morges. Vi reiste til slutt til veterinæren, og mens vi var der - og han så på - så fikk hun pusteproblemer. Og stoppet å puste. Det var fryktelig, fryktelig vondt, men vi valgte å la henne få sovne inn.

Vår lille Lørve, familiens pelskledte sol - så full av liv, stahet, egenvilje og påfunn - vil bli sterkt, sterkt savnet.

Stakkars lita

Slik ligger hun nå. Vi er hos dyrlegen og hun må gjennom en stor operasjon til uken. Resultatet av gastroskopien er en magesekk som ikke lukker seg i toppen. Dermed lekker det magesyre ut i spiserøret. I tillegg er spiserøret sterkt utvidet.
Vi har valget mellom å la henne slite med dette resten av livet eller gjennomgå operasjon. Valget er enkelt. Jeg kan ikke la henne lide slik - det går bare ikke.
Nå venter jeg på dato og tid for operasjon.

Redigert dagen etter: Jeg tok vekk bildet. Det er for trist og fælt å ha det i bloggen nå slik som tingene gikk.

Bare tullball

Av og til dukker det opp noen morsomme ting på den der fjesboka. Denne kom via en bekjent fra way back when - den gangen jeg bodde ett år i Michigan. Faktisk var den bekjenten min første amerikanske date det året. Men nok om det - denne er en litt morsom sak fra 1972 faktisk. Og om noen lurer på hva han egentlig synger - siden de høres engelsk ut, men ikke helt... Det er "pure gibberish" - ikke noe språk i det hele tatt. Men småkul - ikke sant?

Rapport fra et avlastningshjem uten avlastning

Lille Knøttet er nå tilbake hos oppdretter. Og hos hundemamman sin.
Det merkes at hun ikke er her - det gjør det. Jeg slipper å stå opp grytidlig på morgenen, skyndte meg på do og så kle på meg i full fart for så å slippe ut en tissetrengt liten valp. Jeg slipper å høre lykkelige "pes-pes-pes-pes-pes" og se en liten sort valp som løper alt hun klarer fra stua, forbi kjøkkenet og ut i 'bakgangen' for å snu og komme tilbake med like lykkelige "pes-pes-pes-pes-pes" - og se henne stoppe i et halvt sekund og titte på meg med et uttrykk av "Åh! Nå er jeg glad nå! Nå er alt toppers nå!" for så å fortsette løpingen. Som er like mye hopp og sprett. Hun kunne ta noen små slike runder også. Jeg har kommet inn på bibliotek/pc-rommet og hun har hoppet rundt i hundesengene. Hopp-hopp-hopp-hopp-pes-pes-pes. Total lykke og glede.

Ja. Jeg savner henne. Hun er et skjønt lite vesen som for det meste var glad og lykkelig på en måte jeg ikke har opplevd hos en hund før. Hun var så glad for at det var morgen og at menneskene var våkne og alt - hun bare MÅTTE opp i senga (når hun endelig klarte å klatre opp dit) og hoppe rundt og gni seg inntil samt rundsleike Luren. Han var morgengretten så lykken hennes smittet ikke. I sær ikke de gangene det regnet ute og hun var blaut, men lykkelig.
Så helt klart at jeg savner Lille Knøttet. Trøsten er at så lenge hun ikke er hos forvert så får jeg anledning til å ha kontakt med henne.

Sånn ellers har begge mannebeina i huset hatt influensa. Lørva har/har hatt kennelhoste - og hun er den som ikke er frisk ennå. Nå er det to uker siden hun begynte å 'kaste opp', og ennå er hun ikke i form. I morgen (fredag) må jeg høre med dyrlege om jeg skal være bekymret nok til å ta henne med dit.