Hundetrening for Lørva og meg

Det er ca en måned igjen til Lørva har vært hos oss i et år. I løpet av denne tiden har vi fått erfare en del av det å være hundeeier - det å sitte med hjertet i halsen fordi vi er redde for at hunden vår er skadd eller det å bli så overveldet av følelser fordi den lille valpen maser om å få komme opp i fanget og få kos.

Jeg har gått valpekurs sammen med henne. Vi lærte masse begge to, og Lørva var lærenem og -villig. Flink til å jobbe var hun også.
Vi to har gått på grunnkurs også. Det kalles vel grunnkurs i lydighet kanskje, men det er ikke så viktig. Poenget er at det er kurset etter valpekurs. *jepp* Vi hadde masse utbytte av det kurset også - og hun var nokså super til å jobbe og ikke så aller verst lærevillig og -nem. Men hun begynte å vise tendenser til å ha sin egen vilje og egne meninger. *tenker* Det ble feil. Hun begynte å vise disse tendensene enda tydeligere enn før er det mest korrekte å si. Og lukter var tidvis mye mer spennende enn det mamma finner på ja!

Vi er på slutten av et nytt kurs. Grunnkurs dette også - med samme instruktøren som forrige grunnkurset. Jeg kunne kanskje gått videre på 'Hverdagslydighet' eller 'Bronsemerkekurs', men jeg er ikke opptatt av at hun skal bli norgesmester i lydighet eller kretsmester i agility. Jeg er opptatt av å ha en strukturert aktivitet med hunden min. Jeg vil ha en greie som hun og jeg gjør sammen og som vi synes er morsom og hyggelig. Jeg vil bli bedre kjent med bikkja mi og jeg ønsker å bygge oss to opp som et godt team.
I tillegg vil jeg at hun skal føle seg trygg på meg som flokkleder (dette har jeg lært av instruktøren min!) for da føler ikke hun behov for å jage alt mulig rart, og hun føler ikke at det er hennes jobb å passe på flokken.

Dette kurset er mer utfordrende på mange måter. Vi har vært gjennom stoffet før, men det er ikke lettere å gjennomføre likevel. Lørva har nemlig blitt enda mer terrier i sitt gemytt. På kurs har hun bestemt at hun gidder faen ikke følge med på det mamma'n sier, hun skal snuse rundt om. Eller følge med på hva de holder på med på den andre siden av grusbanen - der valpekurset er. Oppmerksomhet kan hun gi når instruktøren kommer for å hjelpe - han er spennende - å herreGUUUUUD mamma så mye spennende han gjør!! - og han er mye morsommere å følge med på.
Mamma er bare kjedelig hun.
I løpet av en kurskveld sliter jeg skikkelig for å få kontakt med henne. Instruktøren kan komme bort og hun er med med en eneste gang, men jeg får ikke kontakt. Niks og null. Helt til hun oppfatter ett eller annet - en tone i stemmen, et ord, en kroppsbevegelse - ett eller annet - og så er hun på plass. Da må jeg benytte anledningen og være med. Hele tiden. Fullt kjør, full pupp, full konsentrasjon. Snakketøyet må gå, jeg må følge med og hun må følges opp intenst slik at hun ikke glipper ut av det.

I går kom den a-ha-opplevelsen - det er noe i stemmen som fanger henne inn. En lyd eller et toneleie. Jeg vet ikke hva, men jeg må bruke litt tid i helgen på å finne ut av det. For når hun er fanget inn og vi to jobber sammen så er det utrolig vakkert. Hunden er "på plass" og "sitt" og "dekk" og "bli" og "sitt" og alt går som en drøm. Hun kan dette! Og hun elsker å jobbe!
Men hun krever intenst mye av meg som fører for at det skal gli så perfekt. Det verste hun vet er å vente så neste kurskveld kommer til å bli stemmekrevende for meg: Lørva skal holdes i aktivitet hele tiden. Instruktøren skal få stå der foran og messe om sitt - jeg skal følge med på det han sier i den grad jeg klarer, men hovedfokuset vil være rettet mot Lørva. Det blir "på plass. Følge med! Følge med! Dekk. Bli. Flinke jenta, braaaa, bli! Sitt! Dyktig!! KJEMPEBRA!" til krampa tar meg.

Vi - Luren og jeg - er ikke de som er kjappest ut av sofaen (eller kanskje oftere: vekk fra pc-skjermen) og ut i skau og mark. Ingen av oss går på ski. Lørva trenger at vi anstrenger oss bittelitt ekstra for at hun skal bli en fantastisk hund som får levd ut potensialet sitt, og da trenger jeg masse kurs for å klare å holde det i fokus. Jeg finnes ikke interessert i å trene spor eller agility, men skjønner at jeg må gå noen sporkurs. Lørva går med nesa i bakken så snart hun kan - hun snuser sporet mitt på gulvet fra badet og inn i stua, hun snuser kattespor gjennom hele hagen og kan omtrent begrave skolten sin i snør fordi det lukter så fantastisk spennende under snøen.
Det ser ut til at jeg får noen år fremover med mer aktivitet enn jeg hadde trodd jeg kom til å gå med påselv. *ler godt* Men jeg angrer ikke på at vi fikk Lørva inn i familien!