Odin liker ikke vann.

Turen oppover har startet.

Den Lure Familie - minus Stesønn - slo sist søndag sine tursko sammen med turskoene til Familien Johansens Prosjekter.
Vi kjørte til Sundvollen, vekslet noen ord gjennom ei bilrute som skikkelige raggere gjør på bensinstasjon, før vi blåste i raggerimaget og kjørte til skogs.
Vel. Ikke helt til skogs. Bare til en parkeringsplass langs Steinsfjorden. Der fikk Udyret høre ropet fra skogen. Det kan også tolkes dithen at Odin hørte onkel Johansens Prosjekter gå for å pisse i skauen og dermed beina han etter ned.

Odin ble hanket inn og hektet til mamma Bobbelur, som hadde tatt på seg et magebelte med krok på. Veldig grei sak, det magebeltet, når jeg skal ut på tur og trenger armene frie. Pappa Luren tok tursekken med kaffevann og mat og ekstra klær. Ekstra klær sånn i tilfelle det skulle finne på å snø på toppene.

Turen startet pent og forsiktig med en relativt grei stigning allerede fra første steg. Med andre ord så var det ikke slakt - det var en stigning godt egnet til å trene kondisjon (4x4) i.
Og verre ble det... Videoen under gir et godt eksemepel på det kanskje?

Mest imponert kan vi vel bli over teknikken til Odin, der han skikkelig legger seg på for å komme fortere opp og frem. For "Mamma - vi må være først! Først! Fortere! Først!

Mørkgonga.

Utfordringen for Odin kom da vi skulle gjennom Mørkgonga. Det hadde regnet en del dagen(e) før, og det var en del vann og bart berg her og der. Det er ikke enkelt for en hund som ikke liker vann. I tillegg så var det høye steg å ta en del plasser. Det henger vaier ved siden av stien som man kan holde seg i, og det er et poeng i å ha den vaieren der altså.

Først gikk Pappa Johansens Prosjekter, og deretter Junior Johansens Prosjekter. For da ville jo Odin automatisk streve seg opp og frem for å komme først - sant?
Joa. Han ville det. Og tanken min var egentlig at de skulle gått helt opp og at jeg løsnet Odin fra meg. Men jeg gjorde det ikke, og kommer ikke til å gjøre det senere heller tror jeg. For det er drøyt høyt for en liten Cairn Terrier, og det er drøyt skummelt også.
Han sutret og peip litt her og der, og var ikke veldig happy, men pokker som den gutten jobbet seg opp! Jeg er skikkelig imponert over hvor mye energi og pågangsvilje det er i den kroppen!

Mørkgonga. Lang og slitsom.

Her ser dere litt av juvet/skaret. Pappa Johansens Prosjekter har kommet seg opp og tar bilde av meg, Mamma Johansens Prosjekter og Luren bakerst.
Og går dere nå inn på bloggen til Johansens Prosjekter så ser dere et par videosnutter av oss der vi strever oss opp akkurat her. Og av Odin. Dere får også høre Odin...

Og tenk så på at dere ser ikke halvparten av hvor langt eller bratt det er.
For det er bratt her. Vi klatret og krøp... Jepp. Flinke var vi!

Luren er straks ferdig med den verste klatringen.

Sisemann opp var Luren. Av en eller annen grunn trivdes han med å danne baktrupp - sikkert fordi han da fikk se så mange snasne rumper foran seg. (Eller "fuer" som jeg og noen andre har lært å si.)

Han klaget kun over at vi hadde det for travelt til å se alle de fantastiske fotoobjektene rundt om.
Bortsett fra at det hadde vi ikke. Jeg så mange. Men prøv å ta seriøse bilder med en utålmodig Odin som "henger på hofta" da gitt! Det ble sutret og hylt og grint og rykket og nappet og rykket. Faktisk så er ryggen min gåen nå to dager etter på grunn av akkurat det.
Men - det var det verdt altså!

Pappa Johansens Prosjekter
står på kanten og beundrer
høyden vi har klatret opp.

Pappa Johansens Prosjekter hadde ikke tid til å vente så lenge på oss - han måtte frem på pynten og se ned. Veldig greit - vi fikk tatt dette kule bildet av han og Mørkgonga da. :-)

Ser det ikke sinnsykt ut? Det er så utrolig rått at det må bare oppleves altså!

Gyrihaugen straks besteget. Nydelig utsikt!

Etter klatring og fotosession og to kjappe kjeks i kjeften bar det videre. Vi hadde ikke nådd målet med å klatre oss opp Mørkgonga må vite.
Nei - dagens mål var Gyrihaugen, en av de høyere (men ikke høyeste) toppene i Nordmarka.

Da var det en litengutt som skikkelig fikk kjørt seg. Masse myr - og dermed gjørmete sti. En del småbekker. Bikkja mi er ei pyse! Gjørme? Æææææsj - jeg går heller... her! Langt unne - lengst mulig unna!
Vann? Vilikke-vilikke-vilikke!
Jeg bar han over småbekker. Grafset tak i lodotten der jeg fikk tak og dro han - strittende i mot på alle fire - til meg sånn at jeg fikk løftet og slengt over bekken eller at jeg bar han mens jeg balanserte på stokker. Jau-jau.
Opp kom vi oss da. Flott utsikt, og jeg må lære meg å videofilme sånn utsikt litt roligere sånn at jeg kan plage dere med enda mer video. :)

På skiltet står det "Gyrihaugen 862 moh"

Skilt på toppen som forteller oss hvor vi er og hvor høyt.
Hallo. Vi har liksom bare vandret opp hit på måfå?

Gyrihaugen. 682 meter ove havet. Det var kaldt og det blåste, så vi var ikke lenge her før vi klatret ned til Migartjern, tente opp litt bål og kastet i oss maten. En slik tur tar på og uten mat og drikke duger... Ja, dere vet. Mat måtte vi ha. Jeg hadde ikke engang tid til å vente på at jeg kunne grille baguettene litt og få koselige og varme baguetter med smeltet ost.

For bilder av bålhyggen så anbefaler jeg å ta en ny titt i bloggen til Johansens Prosjekter. Der kan dere også se på Junior Johansens Prosjekter som har litt lydighetstrening med Odin.
Gi den gutten en hund å trene med sier jeg bare! Han har interessen og er flink altså!

Bekk som gikk et stykke langs stien vi ikke skulle gått.

Turen ned ble interessant.
Vertskapet - Johansens Prosjekter - husket ikke helt hvor de hadde tatt veien sist de var der. Så vi endte opp på ukjente stier. Som vel var veldig greit, for det var veldig pent å gå der. En bekk ved siden av ble et fint motiv for meg, meg som ramlet på rumpa mens jeg skulle ta bildet ble et fint motiv for Luren. Alt mens Odin maste og maste fordi det var så kjedelig å vente...

Men vi fant den rette stien til slutt - og nå vet jeg det til en annen gang: Stien vi gikk var best. Det sa vertskapet også.

Sååååå høyt oppe har vi vært!
Og enda høyere!

Da vi hadde funnet den 'rette' stien gikk det relativt radig nedover. Ikke veldig fort, for det var jo noen høydemeter å gå ned, men stien var god og brei å gå på.
Og så var det veldig moro å stå på stien og så se oppover og se at Wow! Vi har vært høyt oppe! Og ennå er det langt ned!

Mange fine småstopper for å ta bilder ble lagt inn her og der. Og som vanlig var Odin utålmodig etter å gå videre...

Bekk over stien. Jeg bærer Odin.

Her er forresten løsningen når Odin ikke liker vann. Jeg fant til slutt måten å bære på hvor jeg fikk god balanse når jeg skulle over, og hvor han samtidig holdt seg i ro. Også demonstrert på bildet under: Sleng'n over skuldra og gå. :-)

Odin imponerte veldig på turen. Han la seg sjelden ned for å hvile når vi stoppet, og dermed skjønte vi at han hadde mer å gå på. Han var full av fres da vi hadde kommet ned, og han fortsatte å være full av fres mens vi spiste middag hjemme hos Johansens Prosjekter.

Han ble faktisk ikke sliten før dagen etter. Jeg tror han også var litt støl da - han var ikke like spretten som han ellers var.

Litt sliten hund som ikke protesterte på å bli båret.
I to minutter.

Det viser egentlig bare at Odin kan være med oss på tur i skauen, og det ser ut til at han liker det også. Så lenge mamma'n kan bære over skumle små bekker.

Det siste bildet er forresten ikke når jeg bærer over bekk. Han begynte å bli litt masete plutselig, så jeg skulle teste om han var sliten. Men det var han visst egentlig ikke - det var bare litt koselig å komme seg opp i høyden for å få sett seg litt rundt. Han ville fort ned igjen og gå selv.

Lærdom jeg må huske til neste tur: Sele og ikke halsbånd på Odin. Han drar nokså heftig på sånne turer, og da er det bedre med sele som ikke strammer om halsen. I tillegg skal han få på den lille kløven etterhvert, sånn at han kan bære vannet sitt selv.