Minne

Jeg kom i dag til å tenke på noe som skjedde for en del år siden. Det har satt seg merkelig godt fast i hukommelsen min - og en del vil nok sikkert skjønne hvorfor.

Jeg hadde ikke bodd så lenge i Vestfold, og reiste fremdeles daglig inn til Oslo med tog for å jobbe. Jeg skulle ta toget fra Oslo S, og toget stod på stasjonen, men ingen av oss reisende fikk gå inn på toget. Politi (tror jeg det var) holdt oss på perrongen - og også unna et bestemt område. Etter hvert kom det en liten bilkortesje inn på perrongen, og ut kom kronprinsen og kronprinsessen. De skulle ta toget nedover for å være på hytta på Mågerø antagelig. Og litt tidligere på dagen var det blitt kjent at de ventet sitt første barn sammen. En av de ventende ropte ut "Gratulerer!" til paret, og kronprinsessen takket og smilte før hun gikk inn i togvognen.

Nå i dag har det vært sårt å huske dette, for jeg husker også min egen forventning til å kunne dele den nyheten med våre nære og kjære. Jeg kan nå se tilbake på år med prøving og prøving - både med og uten hormoner, egguttak og andre prosedyrer. Det å gi opp, det å gå videre med en diagnose som ikke er det - at det er uforklarlig og ingen feil er funnet hos noen av oss, det å slå seg til ro med at livet og familien er slik som nå - det er en tøff prosess. En sorgfull prosess også. For meg i alle fall. Når vi mistet Tea i november så kjentes det så ekstra urettferdig for meg. Hun hadde - for meg - blitt trøsten. Ikke en trøst som var erstatning for, men en trøst som lindret det som manglet.

Det er tungt å bære med seg sorg. Enda tyngre er det når jeg dytter den bort og ikke kjenner på den. Jeg tror det er på tide å bearbeide litt av den slik at den blir lettere å bære.