Le Bandit!

Det er Odin det.
Røverbanditt og pelskledd sjarmør.

Vi har nå hatt han her i to uker og vel så det. Det er på tide å bli litt mer faste i rutinene og se litt mer på hva vi har fått. Hvem er nå egentlig denne Odin? For å få litt ekstra sus på disse tingene skal vi i neste uke på valpekurs. Tidligere i uken var vi på teoridelen av kurset.
Odin er jo som kjent en terriergutt. Av den svært selvstendige biten terrier - en cairn terrier. Det byr på en del utfordringer med tanke på alle de ting en valp skal teste oss på, for det er ikke alltid stor hjelp i å 'straffe' - det har jeg vært innom tidligere. På teorikvelden fikk vi et par andre råd - det ene er jo å se hva som er i ferd med å skje før handlingen - og så avbryte den, og det andre er å kommandere han i 'Sitt!' og så vente litt før belønningen blir gitt - fordi han da vil ha roet seg litt ned.

Luren og Odin hadde en diskusjon på søndag forresten. Han satt/stod på Lurens fang/knær mens vi så på tv, og noe hadde han gjort som fikk Luren til å snakke til han. Og banditten svarte - og hele kroppsholdningen og tonefallet til ham var herlig banditt og aldeles knussjarmerende ramp. Om han er like knussjarmerende når han er voksen og gjør det samme..? Jeg tviler. Jeg koser meg med det som er sjarmerende nå som han er valp, og så bruker vi tiden til å forme han slik at han blir den flotte gutten vi ser konturene av nå.
Jeg har forresten lyst til å trene lydighet med han. Ikke bare enkel lydighet til hverdagsbruk, men også få han opp i klassene. Jeg tror at når jeg finner den rette måten å motivere han på så kommer han til å bli fantastisk å jobbe slik med.

Han er en fremmelig liten banditt også. Valper skal ikke gå ned trapper selv, men Odin har bestemt seg for at dette kan han (fant ut av det i løpet av uka). Uansett hva mamma sier - Odin kan gå i trapp! Ikke like elegant - av og til sklir han ned trinnet på magen, men gir seg ikke - ned skal han.
Så han går nå ned i gangen for å hente vinterskoene mine, dra en opp trappa og så gå på badet med den... I går hadde jeg tatt med meg jobb hjem og satt ved spisebordet da jeg hørte han syte og pipe og klage så en skulle tro han hadde satt poten fast et sted. Jeg skjønte at han ikke satt fast egentlig, for jeg hørte også rabalderet. Så jeg måtte snu litt på meg og se. Han klaget rett og slett fordi det var så vanskelig å få den tunge skoen opp trappetrinnene! *flire ennu ved tanke på det synet*

Har jeg nevnt at han har lært seg å sitte og se på meg før han får maten? Det er så vidt han rekker å gjøre det - og det er såvidt jeg rekker å sette ned skålen hans før han stuper oppi den. Mat er deilige greier. :) Det er godt med en hund som ikke er vanskelig i matveien i alle fall.