onsdag, februar 17, 2016

Livet med hund

For to innlegg siden skrev jeg om Odin og Rick og Norah. Og nevnte i en sidekommentar at gutta barket i hop på en tur i marka.

Etter hvert som Norah ble sykere og sykere, skjedde det oftere og oftere; Odin og Rick røk i tottene på hverandre og sloss.
Så døde Norah, og jeg håpet at gutta ble roligere og fant tilbake til balansen vi hadde hatt tidligere.

Der tok jeg feil, det eskalerte i stedet.

Hva gjør man så, når man har to hannhunder som sloss? Jo, man prøver å finne ut av hvor triggerne ligger - kanskje det er mulig å finne årsaken til slossingen fra det?

Trigger: Mat. Mamma (altså meg).
Årsaken til slossingen var altså ressursaggresjon. Mat er en ressurs, jeg er en ressurs. Rick har alltid slukt maten, og etter hvert som Norah ble dårligere så startet Odin med samme.


"Åh... jeg har det ikke bra! Narkose er no' dritt!"
Det ble umulig for meg å sitte i sofaen for å se på tv mens jeg spiste min mat. Ikke for at de begge skulle ha min mat, men fordi Rick ville ligge inntil meg og fordi Odin hadde lyst til å rappe maten min og dermed ville stå inntil meg.

Det hendte en del ganger at jeg omtrent lå i sofaen og holdt dem fra hverandre med føttene (Odin) og hendene (Rick) - og sånn kunne jeg ikke ha det.

Herregud, bilde nå igjen??
Så først fikk Rick satt inn en chip som kjemisk kastrerer han. Fire dager etterpå var det så ille mellom de to at jeg bare grein. Heldigvis trådte mamma og pappa til da - Rick fikk være hos dem til situasjonen hadde blitt bedre.

Det øverste bildet er fra den første turen gutta har sammen etter at Rick fikk asyl hos sine 'besteforeldre'. Vi gikk opp på Haugnyken sammen, og så gikk vi hjem til meg. Det var nok et forsøk på å ha guttene under samme tak - og det gikk til helvete. Så til de grader!

Rick fikk reise tilbake på asyl og Odin var hjemme med meg. Og jeg skjønte at de to kan ikke bo sammen, en må flytte.

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hvem som skal få en ny familie og hvem som skal bo igjen. Det er like sårt og vondt uansett hvilken hund det gjelder.

Mamma, jeg er VÅT! 
Jeg vurderte det ut i fra hvem som er mest tilpasningsdyktig, og det er Odin. Dermed ble det han som ble lagt ut på Facebook:
"Jeg vurderer å omplassere Odin siden gutta ikke går overens. Er det noen av mine venner som enten selv vil eller kjenner noen som vil ha hund i familien?
For de som ikke kjenner Odin:
Han er livsglad og sosial - på en halvmeters avstand. Elsker å følge med på det som skjer utenfor vinduene, elsker å gå tur og elsker å få tid nok til å snuse grundig på alt som er interessant. Vi snakker ikke bare om å lese avisoverskriftene; alt skal leses, inkludert billedtekster og faktabokser.
Odin liker å bruke hodet. Lete etter godbiter i stua, trene lydighet, trene på å finne noe/noen. Han har ikke trent spor, men det vil nok bli en annen ting han elsker å gjøre tror jeg. Når vi er på kursplass kan han være innmari flink til å følge med på hundefører - eller gi totalt beng. Ingen mellomting der i gården.
Som mange andre cairnterriere så er han veldig selvstendig. Han er full av vilje og egne meninger.
Han ble seks år i november, og det gjør vondt i et hundemammahjerte å omplassere. Men her er det ikke meg som er viktig, det er hundene."


 Tre minutter etter hadde han fått seg ny familie. 
Og bildene av Odin her er tatt etter hvert for min egen del: Odin som slapper av på kontoret etter å ha vært hos veterinær og fått stelt tenner. Odin på tur med meg opp på Haugnyken. Odin som er dusjet dagen før han skal reise.

Og bildet her - Odin i flyburet sitt, på tur til Evenes der han skulle reise i lasterommet mens mamma og pappa tok fly til Gardemoen.

Vel fremme ble han møtt av Siri og Viljar i sin nye familie.








Dagen etter, søndagen - som også var valentinsdag og morsdag - dro Rick og jeg sammen med ei venninne ut til Teigan og gikk tur ned til Uværshula og fjæra. Rick likte det ikke - det var mye snø på vei ned dit. 






Og bildet jeg fikk av Odin den dagen viser at han ikke trenger å tenke på snø. 
Siden da har jeg fått mange snapper som viser at Odin har det helt fantastisk det han er. Jeg fikk hilst på han sist sommer, og han var veldig tydelig på hvem som var flokken hans. Det var ikke meg for å si det sånn. Vondt i hjertet mitt samtidig som det viste meg veldig tydelig at jeg hadde tatt riktig avgjørelse.















 Rick har tilpasset seg livet som alenehund. Han får fanget mitt for seg selv, det er ingen andre som spiser maten hans (ikke satt noen gjorde det før heller​) og ingen å konkurrere om plassen med noen steder.
Han får alt fokus som den eneste hunden. Og alle mine bekymringer dreier seg jo også om han. 

Jeg vil gjerne ha en hund til. Men enn så lenge blir det bare Rick. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar