torsdag, november 19, 2009

Rapport fra et avlastningshjem uten avlastning


Lille Knøttet er nå tilbake hos oppdretter. Og hos hundemamman sin.
Det merkes at hun ikke er her - det gjør det. Jeg slipper å stå opp grytidlig på morgenen, skyndte meg på do og så kle på meg i full fart for så å slippe ut en tissetrengt liten valp. Jeg slipper å høre lykkelige "pes-pes-pes-pes-pes" og se en liten sort valp som løper alt hun klarer fra stua, forbi kjøkkenet og ut i 'bakgangen' for å snu og komme tilbake med like lykkelige "pes-pes-pes-pes-pes" - og se henne stoppe i et halvt sekund og titte på meg med et uttrykk av "Åh! Nå er jeg glad nå! Nå er alt toppers nå!" for så å fortsette løpingen. Som er like mye hopp og sprett. Hun kunne ta noen små slike runder også. Jeg har kommet inn på bibliotek/pc-rommet og hun har hoppet rundt i hundesengene. Hopp-hopp-hopp-hopp-pes-pes-pes. Total lykke og glede.

Ja. Jeg savner henne. Hun er et skjønt lite vesen som for det meste var glad og lykkelig på en måte jeg ikke har opplevd hos en hund før. Hun var så glad for at det var morgen og at menneskene var våkne og alt - hun bare MÅTTE opp i senga (når hun endelig klarte å klatre opp dit) og hoppe rundt og gni seg inntil samt rundsleike Luren. Han var morgengretten så lykken hennes smittet ikke. I sær ikke de gangene det regnet ute og hun var blaut, men lykkelig.
Så helt klart at jeg savner Lille Knøttet. Trøsten er at så lenge hun ikke er hos forvert så får jeg anledning til å ha kontakt med henne.

Sånn ellers har begge mannebeina i huset hatt influensa. Lørva har/har hatt kennelhoste - og hun er den som ikke er frisk ennå. Nå er det to uker siden hun begynte å 'kaste opp', og ennå er hun ikke i form. I morgen (fredag) må jeg høre med dyrlege om jeg skal være bekymret nok til å ta henne med dit.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar