onsdag, oktober 28, 2009

Besøk. Referat fra reservehjem del 4.


Lille Kiwi har hatt med seg lille venninne Joy på besøk sist lørdag. De var her alle sammen altså - de som var igjen av søsknene hjemme samt mamman og 'tante'. Han kjente oss igjen - det var tydelig. Lørva og han kjente hverandre også - som dere ser av dette bildet. Det er - fra venstre - Lørva, Kiwi og Joy. Låret er mitt.

To dager etter - på mandag - kom oppdretter med Lille Sorte. Hun skal være hos oss en stund, uvisst hvor lenge det er. Det er en helt annen hund enn Kiwi altså. Betydelig mykere i lynne - og jeg blir litt bekymret for at Lørva skal kjøre over henne som en dampveivals med sin terrierfremtoning. Lille Sorte (som må få seg et bedre nick dersom hun blir langvarig gjest/tema i denne bloggen) trenger nok en del oppbakking. Jeg gikk tur med de begge mandag kveld - og Lørva måtte bjeffe på noen som gikk forbi. Lille Sorte reagerte øyeblikkelig. Det var halen mellom bena og rompa ned. Dagen etter - i går - luftet jeg dem begge i hagen for at de skulle gjøre fra seg. Lille Sorte satte seg til for å gjøre stort (he-he - hun kan ikke gjøre noe som er stort hun der. Det er en liten mark hun legger fra seg) og Lørva kom med et bjeff for noe på gangstien. Gjorde Lille Sorte seg ferdig? Nei. Hun skvatt ti meter i den andre retningen.
Dermed er det helt klart at de ikke skal luftes sammen hele tiden. Begge skal ha ro til å gjøre sine ting uten at de blir forstyrret av den andre.

Sånn ellers er Lille Sorte en herlig liten sak. Hun sjarmerte min kollega så i senk at han hadde spurt hjemme om de skulle anskaffe seg hund. Fruen hadde sagt nei. Hun ble med inn til trykkeridamene for å bli vist frem - og damene måtte tilslutt rømme unna fordi de ble så valpesyke. Lille Sorte er en vakker liten frøken som er veldig fornøyd så lenge hun får være nær mennesker. Inkludert på natten. Hun vet nå at jeg sover 'der oppe' - og at når hun piper så kommer det en trygg og god hånd som hun kjenner igjen lukten på. Da er alt greit, og det pipes ikke så mye. Bare når begge hundene blir lagt i hvert sitt bur og jeg deretter går for å ta tannpussen. Da må det gråtes. Høyt og hjerteskjærende. Det ble forresten fort stille - selv om jeg ikke hadde kommet tilbake fra tannpussen.

Om noen netter skal hun få ligge i bur lenger unna sengen hvor jeg sover. Jeg håper jo at etter en stund kan vi redusere til bare ett bur på soverommet - at hundene til slutt kan sove sammen uten problemer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar