Rettferdighet?

Jeg har en dagbok inne på et lukket forum som jeg skriver i av og til når behovet melder seg. Tematikken er ofte følelser og tanker som jeg ikke kan ta ut "offentlig" - av ulike årsaker.
Og det er gjerne tunge tanker jeg sliter med da - og konklusjonen er hver eneste gang at livet suger. Den er hverken rettferdig eller på noen måte balansert, denne verden, og dersom det finnes høyere makter/krefter/guder, så tror jeg ikke at jeg skal takke dem for noe.

For veien min har vært bratt, tornefull, kald og slitsom. Heldigvis har jeg funnet en flott mann som støtter meg og som står ved min side, men det veier ikke opp for at jeg synes det egentlig har vært i overkant tøft.

Helger som den jeg har hatt nå nettopp - med masse gode kjente og ukjente venner, masse prat og moro - er med på å gjøre livet levelig. Det gir håp om at det et sted vil være et mulig - om ikke helt fullkomment og perfekt - paradis for meg.
Det jeg ønsker meg er ikke all verdens, men likevel tilsynelatende umulig å oppnå. Hadde det hjulpet, hadde jeg gjerne gjort som Placebo synger litt i Post Blue:

Tap the vein that bleeds
Down on my bended knees
I break the back of love for you
I break the back of love for you
I break the back of love for you
I break the back of love for you

Så... jeg får slå meg til ro med det jeg kan oppnå. Det er en jobb det også - å klare å godta at verden er slik, og at jeg må godta at dette er alt. Men det vil ikke si at veien videre er enklere eller lettere å gå. Rettferdig er det i alle fall faen meg ikke.

Kjæresten min - jeg er glad for at du er der sammen med meg. *klem*