Til minne om den flotteste hunden.

Vi har noen triste dager nå som du er borte, Tea. Vi venter ennå på at du skal komme løpende med en sokk i munnen for å vise frem hva du har fanget – "SE her! Jammen så se her da! Kom og ta den da vel mamma!" for så å løpe fra oss i fullt firsprang.

Dette er til minne om deg. Dette er til den flotteste og herligste hunden vi kunne ha fått bli kjent med.




En gang – da du var valp og du og jeg var på gulvet fikk du øye på nesa mi, tok sikte den og så løp du på og bet meg. I nesa altså. Jeg så det på hele deg at dette var med vilje. Det var ikke hardt, og du skjønte nok etter den gangen at dette var aldeles ikke lov for du fikk en runde oppstramming da. Ikke det at du noen gang, hverken da eller senere, viste at du tok deg nær av oppstramming eller kjeft. Ofte heller det motsatte mens du var valp - du ristet det av deg og prøvde en gang til. Og en gang til. Grenser må jo testes - det kunne jo være at jeg ombestemte meg..?
Du fant fort en godplass med en yndlingsposisjon: Flatt ut på sofaen med haken hvilende i vinduskarmen lå du og så ut på verden. At verden da for det meste var kun hagen og åkeren nedenfor var ikke viktig. Du hadde kontroll på den - det var det som var det viktige.

Bror husker den gangen i sommer du fant en død fisk du kunne rulle deg i - han sier at blikket ditt da viste at du var veldig fornøyd med deg selv. Ekstremt fornøyd med å ha funnet noe så fantastisk å rulle deg i. At vi ikke var så fornøyde gav du deg katten i - helt til vi bestemte at på telttur kan ikke Tea lukte slik. Så bror og jeg badet deg i tjernet. Ikke populært. Men du luktet bedre for våre neser etterpå.
Du spiste også opp resten av adventskalenderen hans ett år. Det var ikke mange dagene igjen på den, men nok til at han ble lei seg likevel. Mulig han lærte, i alle fall lærte du. På brors rom kan man finne godis...
Han snakker ennå om den gangen vi tre gikk over åkeren nedenfor. Nokså dyp sne var det da – og du fant fort den beste stien – i fotsporene våre. Hopp-sprett-hopp-sprett etter meg eller bror. Vi laget også spor i kryss og på tvers for deg som du kunne løpe litt i.

Ikke likte du at bror laget snømenn i hagen. Snø skal lekes med. Det skal lekes med DEG når det er snø. Vi kastet snøballer – du løp etter for å fange dem i munnen. Så dette med å bygge snømann var bare tull.

Han vet ennå ikke om han er glad eller lei seg for at du aldri spiste opp leksene hans. Det har aldri vært noe han kunne skylde på deg for, for bøkene hans var egentlig ingen spennende smak på.

Pappa husker at du etterhvert utviklet en lek med han. Du peip ved terrassedøra – du ville ut! Ut for å tisse, bjeffe eller bare observere. Så gikk det kun minuttet og så var du ved terrassedøra og peip for du ville inn. Men dersom pappa åpnet døra uten godbit og «på plass» så kom du ikke inn. Du satt utenfor og så på han – eller lot som om det var noen helt andre som hadde masa ved døra. Godbit og «På plass» var magiske ord for deg. Og fikk ikke jeg deg til å komme da, så kunne jeg bare senke stemmen litt og si «Ta pent!» - og da satt du der ved min venstre fot og så på meg med forventning i blikket.

Du hadde altså dine egne meninger om saker og ting. Det fikk jeg erfare de gangene vi gikk på kurs og du totalt ignorerte meg. Alt du gjorde var å snuse rundt. Eller se på de andre hundene. Vi så det på hele deg at du visste at jeg var der, at du hadde hørt hva jeg sa og at du var helt bevisst på å gi faen i hele meg. Aldri har jeg vær mer sliten, frustrert og lei meg over deg som på de kursene.

Som liten valp som skulle være med mamma på jobb fant du ut at å tisse ute et sted som ikke var hagen vår – DET var skummelt det! Men å tisse inne på doen der- på sluket i dusjen – det funket jo! Så jeg spylte etter med vann og tenkte at dette ordner seg sikkert likevel. Pappa var ikke enig den dagen du tissa på sluket inne på det nye badet vårt. Han ble sinna. På meg. For vi skulle ikke ha noen bikkje som tissa ned badet og så fikk vi pisselukt der og...og!!!

Ei lita tøffa var du når du vokste til. Løpeturene dine rundt i huset skulle ofte inkludere å hoppe opp i sofaen. Hvor mange ganger feilberegnet du? Full fart og HOPP og så krasjet du med brystkassa i kanten i stedet. Du gjorde det samme på terrassen også – smalt i kanten med brystkassa så det sang. Riste det bort og så på'n igjen! Tøff i trynet var du også de gangene du stakk av fra oss. En gang skulle du ned til naboen for å kjefte på han mannen som gikk der. Og du kjefta. Helt til du kom dit og så at det var presten jo – da må vi vifte med halen i stedet. Vifte med halen gjorde du så lenge du fikk lov til å hilse på. Fikk du ikke hilse så kjefta du. Hunder var aller mest interessante å hilse på. Du la deg gjerne nedpå bakken litt på forhånd – for å liksom samle opp energi og forventing til hilserunden som måtte komme. Jeg var ikke like entusiastisk så jeg kunne like gjerne da legge deg over på rygg slik at det var du og jeg som snakket sammen. Var det en sykkel som da fløy forbi var frustrasjonen stor over å ligge på rygg. Sykler skal jaktes på må skjønne!

Heldig for oss var du ingen utbryterkonge når du var i bånd. Men bilbelteselen – som du mislikte sterkt – den klarte du ofte å vri deg ut av. Plutselig stod du mellom setene foran mens vi kjørte bil – SÅ fornøyd over å komme deg dit det var action. Og der det var selskap og utsikt.

Vi har så utrolig mange minner fra den tiden du var hos oss. Gode bilder, morsomme hendelser, særegenheter du hadde... Det er så uvirkelig at du forlot oss på lørdag. Du ble to år, ni måneder og en dag gammel. Ingen alder for en cairnterrier, men det var visst din tildelte tid her.